Souda camp. Chios. Foto Anne Holmen
Kvinnen fra Syria og hennes familie
Jeg møtt en kvinne fra Syria som er landbruksingeniør. Hun og mannen hennes med to døtre bodde i utkanten av Damaskus. Krigshandlingene førte til at de flyttet til slekninger like ved den tyrkiske grensen. Et område rundt Damaskus ble bare meid ned, og slik forsvant huset deres med alle deres eiendeler.
Sammen med søskenbarn, forsøkte de å finne veien over til Tyrkia. De leide en kjentmann til å vise vei. Jeg oppfattet at de møtte soldater, og kjentmannen mente dette var for farlig, så han rømte.
Dermed ble de overlatt til seg selv. De ble utsatt for en bombe, eller kanskje en mine. Dermed ble alle søskenbarna drept, med unntak av en som ble blind.
Ta meg med i kofferten
Under frokosten la jeg merke til en mann som gikk rundt og filmet med mobilen. Etter frokosten sto jeg like ved en koordinator. Denne mannen fleipet med henne, og sa at det fantes mange enslige damer i Europa. Vi kunne jo putte han i en stor koffert og ta han med. Han kunne gjøre en kvinne i Europa lykkelig.
Etterpå ble jeg fortalt at han hadde mistet sine tvillinger og et 4 år gammelt barn, sin kone og sin far da huset deres ble bombet. Selv hadde han vært på jobb da dette skjedde. Han har vært i campen lenge. Man må gå gjennom 3 intervjuer før asyl kan bli innvilget. Koordinatoren vår mente at han hadde blitt nektet asyl, men ikke ville fortelle det.
Modellkitt og dans
Dråpene hadde med seg modellkitt i dag, og vi satt ved et bord og formet figurer. Det var noen puslespill der også. Noen av de unge mennene likte å legge disse. Kanskje var det en strategi for å få kontakt med oss Dråpene?
Det ble satt på musikk og jeg danset med ei jente på kanskje 4-5 år. Lillesøster ville også være med, så vi lagde en ring og forsøkte en enkel, for anledningen selvkomponert, ringdans. Da ville mange barn bli med. Men det ble trøbbel når guttene kom. Jentene ville ikke holde en gutt i hånda. Jeg forsøkte å plassere dem nær meg, men det fungerte ikke, for noen jenter måtte jo holde en gutt i hånda. Så gutten måtte jo bare trekke seg unna. Virkelig trist med, for oss, slike rare kulturelle regler.
Litt fritid og utdeling av klær – 5. februar
I går hadde jeg en rolig dag. Jeg hjalp til med frokost, som var ferdig kanskje kl 10. Så hadde jeg fri mange timer til middagsserveringen som var kl 18. Deilig med tid for seg selv, til å øve arabisk, korsanger og lese.
Flyktninghjelpen (Norwegian Refugee Council) kontrollerer at folk får det de trenger, og ikke mer. Dråpene pleier å gi alle som skal reise til Athen et fullt sett med klær med på veien. Når de kommer til Athen får de sin egen bolig. Det er mange som prøver seg. Derfor må Dråpene se flybilletter før de leverer ut noe. Det er spesielt mangel på bager.
Flyktningene sier at har flere barn enn de har for å få mer klær. Men det gjennomskues selvsagt. Det materielle blir vedig viktig, når man har så lite. Samtidig må vi ha regler, og følge dem, for at det ikke skal oppstå misunnelse blant leirens beboere.
Full jobb idag og mer puslespill og lek med barn – 6. februar
I dag har jeg jobbet alle skiftene, dvs. frokost, lunsj og middagsdistribusjon, samt å leke med barna mellom de to første skiftene. Det er så hyggelig å få leke med barn. Vi har en rolig aktivitet hver dag. Da sitter vi rundt et bord og legger for eksempel puslespill. Vi har også litt workout til musikk fra Friskis og Svettis. Jeg løper også etter de små, gjemmer meg og titter frem igjen, danser og leker karusell. Det er virkelig morsomt!
På onsdag skal jeg være med på min første distribusjon. Da skal de relativt få kvinnene i leiren (80 -120) få litt klær.
Det ser jeg frem til.
Avskjedsmiddag og dikt
I går hadde vi avskjedsmiddag for to frivillige: Rostom som er tuniser fra Paris, og Sauna som har foreldre fra Irak og Pakistan og bor i London. Hege lager dikt for hver enkelt, på engelsk, og de rimer. Jeg har foreslått at Dråpene burde utgi diktsamling med hennes dikt. Rostom ble veldig rørt. Vi fikk en nydelig melding fra han etter at han dro. Saima har jeg fått veldig god kontakt med. Det er trist at hun drar, men det er jo mange andre hyggelige mennesker her også.